Dag 7

Gal 2,15-17 (lydfil)

Innledning
Det første store avsnittet av Galaterbrevet avsluttes her. Problemstillingen er klargjort: Galaterne har vendt seg fra evangeliet og til et slaveri for Moseloven. Dette krever et oppgjør. Videre har Paulus fortalt sin historie og med det ført tilstrekkelige argument for sin autoritet: Han har til og med måttet motsi apostelen Peter. Så hva skal vi tenke om disse tre versene? Kanskje er det en direkte tiltale til Peter, dvs. en direkte fortsetning fra vers 14, kanskje en oppsummering av det som er kommet frem hittil, og kanskje begynnelsen av et helt nytt avsnitt. Paulus skriver at «vi» riktignok var jøder, Guds utvalgte folk, og før trodde man at det kun var jødene som var rettferdige. Men nå hadde Gud åpenbart at det ikke er slik. Ingen blir rettferdig av å følge Moselovens regler – heller ikke jøder. Dette siste, at også jødene er like avhengige av nåden som de kun får ved troen på Jesus Kristus, kunne være en vanskelig bit å svelge. De var nok klar over at de trengte nåde, men bare som en slags god kraft eller medisin for å klare holde moselovens regler. At de på lik linje med hedningene var åndelig døde og ikke hadde noe som helst å stille opp med for å frelse seg selv, var en fjern tanke. Men det er nettopp dette som er Paulus’ budskap: Alle mennesker stiller likt foran Gud og har like stort behov for nåde og tilgivelse.

Tenk over dette

Hvem sikter Paulus til når han skriver vi vers 15? Sikter han til seg selv og Peter, leserne eller noen andre? Paulus fastholder at ikke engang jødene blir rettferdige av lovgjerninger. Betyr dette at i utgangspunktet er ingen av oss rettferdige? (Se. Salme 51,7 og 58,4). Det virker som det har vært en veldig tydelig vi-dem tankegang blant jødene på denne tiden. Man kunne skille mellom hedningkristne og ekte jødekristne. Nøyaktig dette skillet må vi lete lenge for å finne blant kristne i dag, men det kan være at det finnes andre samsvarende skillelinjer. Kjenner du til noen slike, og hvordan bør man håndtere dem?

Opplegget er hentet fra Fjellhaug bladet og skrevet av Sakarias Ingolfsson